Jeg snudde meg fort, hadde de mistet sporet av meg eller var det bare jeg som ikke kunne se dem lenger. Jeg følte skyggene av de mørke høye svarte trærne rundt meg komme nærmere. Jeg hadde aldri følt meg så engsterlig, liten og redd. Jeg hørte noen brøle navnet mitt “Det nytter ikke å løpe Klara”. Jeg stoppet opp et øyeblikk og lente meg på ett av de svarte trærne da jeg kjente en kald hånd på skulderen min. Jeg hadde ikke lyst til å snu meg, men jeg gjorde det alikevell.
Jeg klarte ikke å se klart hvem det var. Så mye som jeg så var det bare en svart skygge som hadde på seg en mørke grå kjortel. Jeg snudde meg igjen og prøvde å finne en måte å løpe fra han på, men det nyttet ikke. Den svarte hånda holdt hardt skulderen min og det var ingen utvei. “Det nytter ikke å løpe” hvisket skyggen intill øret mitt. Jeg fikk frysninger over hele kroppen og kunne begynne å gråte hvert øyeblikk. “Bare gråt det er ingen som hører deg her” hvisket skyggen. Og med ett ble alt svart for meg.
Da jeg kom til meg selv var jeg ikke hjemme som du sikkert tror, men i en svart grotte. Jeg åpnet munnen, men kunne ikke si noe. Igjen hørte jeg noen si navnet mitt om og om igjen “Klara, klara”. Jeg så meg rundt og prøvde å ta ett skritt, men jeg satt som limt til den harde svarte stolen. Dette var som verdens verste svart hvitt stumfilm. Jeg så meg rundt, men så ingen ting jeg kjente hvordan noe beveget seg rundt i rommet. Jeg kjente frysningene over hele kroppen og en viss trang til å skrike så høyt jeg kunne. Jeg prøvde å skrike, men det nyttet ikke. Jeg var fortapt i verdens dårligste komedie. Jeg kjente en kald hånd stryke meg på kinnet, men kunne ikke se den.
Den svarte skyggen dukket opp nok en gang, denne gangen foran meg. “Hva er det du vill” mimte leppene mine. “Oh jeg ser at du har mistet stemmen” sa den svarte skyggen. Jeg begynnte å gråte inni meg. Jeg sa til meg selv at dette bare var et mareritt.